Frédéric Auguste Bartholdi — mannen bak statuen

Portrett av billedhuggeren Frédéric Auguste Bartholdi, som brukte 20 år av livet på Frihetsgudinnen.

Mannen som formet Frihetsgudinnen var 37 år da han første gang så New York-havna, og 52 da statuen ble avduket. Frédéric Auguste Bartholdi brukte altså store deler av sitt voksne liv på ett prosjekt — og han var ikke bare billedhugger på det, men også prosjektleder, lobbyist og innsamlingsagent. Her er historien om personen bak.

Oppvekst i Colmar og Paris

Bartholdi ble født 2. august 1834 i Colmar i Alsace, nær grensen mot Tyskland. Faren døde da gutten var liten, og moren Charlotte flyttet familien til Paris da han var rundt ni år. Der gikk han på Lycée Louis-le-Grand og fikk opplæring hos etablerte franske kunstnere.

Han var tidlig ute. Sitt første offentlige oppdrag fullførte han som tjueåring: en bronsestatue av general Jean Rapp, en av Colmars store sønner. Allerede her ser man tendensen som skulle følge ham hele karrieren — han var tiltrukket av det monumentale, av skulpturer som skulle stå ute på en plass og bety noe for et fellesskap, ikke av intim salongkunst.

Colmar er fortsatt byen som forvalter arven hans, og der finnes både fødehjemmet hans som museum og flere av arbeidene hans i det offentlige rom.

Egypt — fyrlykten som aldri ble bygget

På 1860-tallet reiste Bartholdi til Egypt sammen med en gruppe franske kulturpersonligheter. Møtet med de kolossale oldtidsstatuene gjorde sterkt inntrykk, og han beskrev senere hvordan de virket som om de fortsatt lyttet, urokkelige i sin verdighet.

Ut av dette kom et konkret forslag: en fyrlykt ved innløpet til Suezkanalen, utformet som en kvinneskikkelse som bar lyset til Asia. Bartholdi la ideen fram for Egypts kedive Isma'il Pasja. Den ble avslått.

Krigen som gjorde symbolet personlig

I 1870 brøt den fransk-tyske krigen ut. Bartholdi ledet lokale styrker i forsvaret av hjembyen Colmar før kapitulasjonen. Etter nederlaget ble Alsace annektert av Tyskland, og Bartholdi mistet i praksis hjemstedet sitt.

Det er verdt å ha i bakhodet når man leser om prosjektet. For Édouard René de Laboulaye, som lanserte ideen om en gave til USA, var frihetstematikken politisk teori. For Bartholdi var den også biografi. Hele bakgrunnen for hvordan gaveideen oppsto står i Frihetsgudinnens historie.

I den samme perioden fikk han oppdraget som ble hans andre store monument: Løven i Belfort, en om lag 22 meter lang løveskulptur hogd i fjellveggen under festningen i Belfort, laget mellom 1875 og 1880 til minne om byens forsvar under krigen. Den regnes i Frankrike som et minst like sterkt nasjonalsymbol som Frihetsgudinnen er i USA.

Reisen til USA i 1871

Med introduksjonsbrev fra Laboulaye i lomma reiste Bartholdi til USA i 1871. Oppdraget var dobbelt: finne en plassering, og overbevise amerikanerne om at de ville ha gaven.

Han brukte omtrent tre måneder på turen og landet raskt på Bedloe's Island i New York-havna. Logikken var enkel: alle skip på vei inn til New York passerte øya, den var føderal eiendom, og den hadde allerede et stjerneformet festningsverk som kunne bære en sokkel. Hvordan sokkelen til slutt ble bygget — og hvor nær prosjektet var å stoppe av pengemangel — står i artikkelen om sokkelen og Fort Wood.

Bartholdi reiste videre i USA, knyttet kontakter og skaffet seg flere oppdrag. Han kom tilbake til Amerika flere ganger i årene som fulgte, blant annet i forbindelse med utstillingen av fakkelen og armen i Philadelphia i 1876.

Tjue år i verkstedet

Selve arbeidet foregikk i Bartholdis verksted i Paris. Statuen ble bygget i full størrelse, del for del, i teknikken repoussé: kobberplater på bare 2,4 millimeter ble hamret ut for hånd mot store gipsformer. Det krevde et helt apparat av modellører, snekkere og kobberslagere — Bartholdi var kunstneren, men også lederen for en verkstedsbedrift.

Han sto ikke for konstruksjonen inni. Da arkitekten Eugène Viollet-le-Duc døde i 1879, gikk ingeniøroppdraget til Gustave Eiffel, som løste bæringen med et fjærende jernskjelett. Det er en arbeidsdeling som forklarer mye av hvorfor statuen fortsatt står: se artikkelen om Eiffels skjelett. Noen år senere skulle Eiffel bygge Eiffeltårnet etter samme grunnprinsipp.

For å skaffe penger stilte Bartholdi ut delene underveis: fakkelen og armen i Philadelphia i 1876, hodet i Paris i 1878. Publikum kunne betale for å gå opp i fakkelbalkongen eller inn i hodet. Det var like mye markedsføring som utstilling. I dag står flere Bartholdi-relaterte kopier i den franske hovedstaden — vi har samlet dem i artikkelen om Frihetsgudinnen i Paris, og du finner mer om byen hos vår søsterside Parisguiden.

Modellen, symbolene og mytene

Én anekdote følger Bartholdi overalt: at han brukte sin egen mor som modell for ansiktet. Historien er seiglivet, men den er ikke sikkert dokumentert, og den bør gjengis som det den er — noe det fortelles, ikke noe som er fastslått. Flere slike påstander er gjennomgått i ti myter om Frihetsgudinnen.

Det samme gjelder symbolikken. De sju strålene i kronen tolkes vanligvis som de sju havene og de sju kontinentene, men det finnes ingen bevart uttalelse fra Bartholdi som slår det fast. Vi har samlet tolkningene, med forbeholdene, i artikkelen om kronen, fakkelen og tavlen.

Ettermælet

Bartholdi rakk å oppleve at statuen ble avduket 28. oktober 1886, og han deltok selv i seremonien. Til en journalist skal han ha sagt at drømmen hans var oppfylt, og at statuen ville leve i evighet.

Han døde i Paris 4. oktober 1904, 70 år gammel. Ettermælet hans er merkelig skjevt: verdens mest kjente statue, og en opphavsmann de færreste kan navnet på. Det har trolig noe å gjøre med at Frihetsgudinnen sluttet å være et kunstverk med en signatur og ble et allment symbol — den tilhører alle, og dermed ingen enkelt kunstner.

Kopiene av statuen finnes i dag over hele verden, fra Paris til Karmøy, og er samlet i oversikten over kopier av Frihetsgudinnen. Alle de offisielle målene på originalen står i faktaartikkelen, og skal du se den selv, begynner du i besøksguiden.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.