Frihetsgudinnens historie — fra fransk gave til verdensikon

Historien om Frihetsgudinnen: Laboulayes idé, Bartholdis arbeid, innsamlingen, sjøreisen og avdukingen i 1886.

Frihetsgudinnen begynte som en idé i en fransk stue og endte som verdens mest gjenkjennelige nasjonalsymbol. Mellom de to punktene ligger tjue år med politiske baktanker, teknisk nybrottsarbeid, to pengelenser som nesten gikk tomme, og en sjøreise med 350 kobberdeler pakket i kasser. Her er hele historien, fra 1865 til i dag.

Ideen — Frankrike på 1860-tallet

Tradisjonen forteller at ideen ble lansert i 1865, av den franske juristen og politiske tenkeren Édouard René de Laboulaye, under et middagsselskap utenfor Paris. Laboulaye var republikaner og abolisjonist i et Frankrike som fortsatt var keiserdømme under Napoleon III, og han beundret den amerikanske republikken. Forslaget hans var å gi USA et monument til hundreårsjubileet for uavhengighetserklæringen i 1876.

Historikere er uenige om hvor bokstavelig middagsanekdoten skal tas. Den ble nedtegnet lenge etterpå, og den passet godt inn i innsamlingskampanjens egen fortelling om prosjektet. Det som derimot er godt dokumentert, er at gaven hadde en innenrikspolitisk funksjon i Frankrike: en hyllest til den amerikanske republikken var samtidig et indirekte forsvar for republikanske idealer hjemme.

Laboulayes abolisjonisme setter også et spor i selve utformingen. Ved statuens føtter ligger brutte lenker og et sprengt fotjern, i praksis usynlige fra bakken. Denne siden av historien, og forskningsdebatten rundt den, har vi behandlet i artikkelen om de brutte lenkene og slaveriet.

Bartholdi, Egypt og øya i havna

Oppdraget gikk til billedhuggeren Frédéric Auguste Bartholdi (1834–1904) fra Colmar i Alsace. Han hadde allerede arbeidet med et beslektet prosjekt: en kolossal kvinneskikkelse med fakkel, tenkt plassert ved innløpet til Suezkanalen. Det ble aldri noe av, men formspråket fulgte med videre. Bakgrunnen hans er fortalt i biografien om Bartholdi.

I 1871 reiste Bartholdi til USA for å finne en plassering og selge inn ideen. Han hadde med seg introduksjonsbrev fra Laboulaye, og oppgaven var like mye politisk som kunstnerisk: amerikanerne hadde ikke bedt om noen gave, og de måtte overbevises om at de ville ha den — og betale for sokkelen selv.

Han landet på Bedloe's Island i New York-havna. Valget var praktisk begrunnet: alle innseilende skip måtte passere øya, den var føderal eiendom, og den hadde allerede et stjerneformet festningsverk, Fort Wood, som kunne bære en sokkel. Øya het Bedloe's Island helt fram til 1956.

Arbeidsdelingen ble avtalt slik: Frankrike betaler og bygger statuen, USA betaler og bygger sokkelen. I 1875 ble organisasjonen Union Franco-Américaine stiftet, og den franske innsamlingen startet for alvor. Franskmennene brukte lotterier, forestillinger, offentlige middager og subskripsjoner, og pengene kom i hovedsak fra privatpersoner, kommuner og bedrifter — ikke fra staten. Det var en poengtert detalj i seg selv: en gave fra det franske folket, ikke fra en fransk regjering.

Byggingen i Paris 1875–1884

Statuen ble bygget i Bartholdis verksted i Paris, i full størrelse, stykke for stykke. Kobberplatene på 2,4 millimeter ble hamret ut for hånd mot gipsformer i teknikken repoussé. Resultatet er et skall som er forbausende lett i forhold til størrelsen: kobberhuden veier bare rundt 31,5 tonn.

Problemet var hva skallet skulle henge på. Arkitekten Eugène Viollet-le-Duc hadde først ansvaret og så for seg en tung indre konstruksjon med sandfylte kamre. Han døde i 1879, og oppdraget gikk videre til ingeniøren Gustave Eiffel, som sammen med Maurice Koechlin løste det på stikk motsatt måte: et fjærende jernskjelett der kobberhuden henger på bevegelige jernbånd og kan utvide seg med temperaturen. Prinsippet er det samme som gjorde Eiffeltårnet mulig få år senere, og det er forklart nærmere i artikkelen om Eiffels skjelett inni statuen.

Underveis ble delene stilt ut for å skaffe penger. Fakkelen og høyre arm sto på verdensutstillingen i Philadelphia i 1876, der publikum kunne betale for å klatre opp på balkongen. Hodet ble vist på verdensutstillingen i Paris i 1878, der besøkende kunne gå inn og se ut gjennom kronevinduene. Metoden fungerte: prosjektet var mer synlig som løse kroppsdeler enn det noen ferdig statue kunne vært, og bildene av arm og hode gikk verden rundt lenge før statuen fantes.

Verkstedet i Paris ble i seg selv en attraksjon. Statuen vokste fram over takene i bydelen, montert i full høyde, og parisere kunne følge byggingen på nært hold gjennom flere år. Byen som formet henne, er tema hos vår søsterside Parisguiden.

Statuen sto ferdig i Paris i 1884 og ble formelt overlevert den amerikanske ambassadøren 4. juli 1884. Deretter ble hun stående i Paris et års tid mens man ventet på at amerikanerne skulle få orden på sokkelen.

Sokkelen som nesten ikke ble noe av

På amerikansk side gikk det tregere. Arkitekten Richard Morris Hunt tegnet en massiv granittsokkel som skulle reises inne i Fort Wood, men innsamlingen stoppet opp. Kongressen bevilget ikke penger, delstaten New York sa nei, og byggeplassen lå stille.

Løsningen kom fra avisredaktøren Joseph Pulitzer, som i 1885 brukte avisen The World til en kampanje av en type man ikke hadde sett før: han trykte navnet på hver eneste giver, uansett hvor lite beløpet var. Over 120 000 bidragsytere ga penger, de fleste under én dollar. Kampanjen reddet finansieringen på noen måneder. Hele dramaet, og arkitekturen i sokkelen, er behandlet i artikkelen om sokkelen og Fort Wood.

Det er også i denne fasen diktet kommer inn. Emma Lazarus skrev sonetten «The New Colossus» i 1883 til en innsamlingsauksjon for sokkelen. Diktet ble altså ikke skrevet til avdukingen, og ble først satt opp på en bronsetavle på sokkelen i 1903, tjue år senere og seksten år etter at Lazarus var død. Se artikkelen om «The New Colossus».

Overfarten og avdukingen

I 1885 ble statuen demontert i 350 deler og pakket i 214 kasser. Fregatten Isère fraktet lasten over Atlanteren og ankom New York 17. juni 1885. Da lå sokkelen fortsatt ikke ferdig, og kassene ble stående lagret på øya til monteringen kunne begynne.

Selve reisingen av skjelettet og påhengingen av kobberhuden foregikk gjennom 1886. Blant dem som arbeidet med konstruksjonstegningene for jernskjelettet i denne fasen var den norskfødte ingeniøren Joachim Gotsche Giæver — en norsk detalj i historien som sjelden nevnes utenfor Norge, og som vi har viet en egen artikkel.

28. oktober 1886 ble Frihetsgudinnen avduket av president Grover Cleveland, i regn og tåke, med parade i Manhattan og båter som tutet i havna. Statuen var da ikke grønn, men blank og kobberbrun. Patinaen bygget seg opp gradvis over de neste tiårene og var fullt utviklet rundt 1920.

Det tok altså 21 år fra ideen ble lansert til statuen sto ferdig — og det er verdt å merke seg hva forsinkelsen kostet symbolsk. Gaven var tenkt til hundreårsjubileet i 1876. Den kom ti år for sent, og påstanden om at «Frankrike ga Frihetsgudinnen i 1876» er derfor en av de vanligste feilene om monumentet.

Fra monument til innvandringssymbol

Statuen var opprinnelig tenkt som et symbol på fransk-amerikansk vennskap og republikanske idealer. Betydningen som innvandringssymbol kom senere, og den kom av geografien: fra 1892 lå innvandringsstasjonen på Ellis Island, rett ved siden av. Rundt 12 millioner mennesker ble registrert der før stasjonen stengte i 1954, og for de fleste av dem var statuen det første de så. Ellis Islands egen historie står i artikkelen om Ellis Island 1892–1954.

Her er det verdt å være presis om et punkt som ofte rotes til i norske framstillinger: de fleste norske utvandrerne som kom før 1892 ble registrert i Castle Garden på Manhattan, ikke på Ellis Island. Den norske utvandringshistorien er samlet i artikkelen om norske utvandrere til Amerika.

Betydningsforskyvningen ble forsterket av Emma Lazarus' dikt, som handler om nettopp innvandring og som fra 1903 hang på sokkelen. Det var altså først i det tjuende århundre at «gaven fra Frankrike» ble oppfattet som en velkomsthilsen til innvandrere. I mellomkrigstiden, og særlig under andre verdenskrig, ble hun i tillegg et propagandamotiv: symbolet på frihet mot tyranni, brukt på plakater, krigsobligasjoner og i film.

30. juli 1916 eksploderte et ammunisjonsdepot i Jersey City i det som viste seg å være tysk sabotasje — Black Tom-eksplosjonen. Splinter skadet statuen, og fakkelbalkongen har vært stengt for publikum siden. Det er den faktiske grunnen til at du ikke kan gå ut på fakkelen i dag — ikke at trappa er for bratt eller at det er for dyrt å holde åpent.

Statuen ble National Monument i 1924, og forvaltningen ble overført til National Park Service i 1933. Bedloe's Island fikk offisielt navnet Liberty Island i 1956, og Ellis Island ble innlemmet i monumentet i 1965.

Restaurering, verdensarv og nyere tid

Ved hundreårsjubileet var statuen i dårlig forfatning. Jernribbene inne i skjelettet hadde rustet der de møtte kobberet, og fakkelen fra 1886 lakk. Mellom 1984 og 1986 ble hun totalrestaurert: jernribbene byttet til rustfritt stål, og en helt ny fakkel i kobber med 24 karat bladgull satt opp. Gjenåpningen var 5. juli 1986. Samme år, i 1984, ble monumentet ført opp på UNESCOs verdensarvliste. Detaljene står i artikkelen om restaureringen 1984–1986.

Etter 11. september 2001 ble øyene stengt. Liberty Island åpnet igjen i desember 2001, statuens indre i 2004, og kronen først 4. juli 2009. Orkanen Sandy skadet begge øyene i 2012, med gjenåpning 4. juli 2013. Denne perioden, og dagens sikkerhetsregime, er behandlet i Frihetsgudinnen etter 11. september.

Det siste store grepet kom i 2019, da Statue of Liberty Museum åpnet på Liberty Island 16. mai. Originalfakkelen fra 1886, som til da hadde stått i sokkelen, ble flyttet dit — og er nå det du faktisk kan se på nært hold.

28. oktober 2026 fyller Frihetsgudinnen 140 år, samme år som USA markerer 250 år som selvstendig nasjon. Alle de offisielle målene og datoene er samlet i faktaartikkelen vår, og planlegger du å reise dit, starter du i guiden til hvordan du besøker Frihetsgudinnen.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.