De brutte lenkene — Frihetsgudinnen og slaveriet

Fotjernene ved føttene er nesten usynlige fra bakken. Debatten om hva de opprinnelig skulle bety.

Ved Frihetsgudinnens føtter ligger en brutt lenke og et sprengt fotjern. Fra bakken ser du det knapt. Fra fergen ser du det ikke i det hele tatt. Likevel er dette detaljen som har utløst mest historiefaglig debatt av alt ved monumentet.

Spørsmålet er enkelt å stille og vanskelig å svare på: i hvor stor grad var Frihetsgudinnen tenkt som et monument over avskaffelsen av slaveriet?

Det vi vet sikkert

Lenkene er der. National Park Service beskriver motivet presist: et brutt fotjern med lenke ligger ved statuens høyre fot, lenken forsvinner inn under draperiet, og dukker opp igjen foran venstre fot der siste ledd er sprengt. Det er en bevisst del av utformingen, ikke et tilfeldig element.

De er nesten usynlige. Plasseringen gjør at motivet ikke er synlig fra bakkenivå. Det er først fra luften — eller fra bilder tatt under bygging og restaurering — at det trer tydelig fram.

Initiativtakeren var abolisjonist. Édouard René de Laboulaye, som lanserte ideen om en gave til USA, var en fremtredende motstander av slaveriet og engasjert i den franske abolisjonistbevegelsen. Han fulgte den amerikanske borgerkrigen tett og skrev om slaveriets avskaffelse.

Tidspunktet henger sammen. Ideen ble lansert i 1865, samme år som den amerikanske borgerkrigen sluttet og det trettende grunnlovstillegget avskaffet slaveriet.

Grunnfortellingen om hvordan prosjektet ble til, står i historieartikkelen vår.

Hvor konkret Laboulayes engasjement var

Det er lett å avfeie «abolisjonist» som en løs merkelapp. I Laboulayes tilfelle er den godt belagt, og National Park Service dokumenterer den med konkrete verv.

Han var æresmedlem av Union League Club i Philadelphia, en organisasjon stiftet i 1862 til støtte for Lincoln og unionssaken. Samme år som ideen om statuen ble lansert, var han med på å stifte og lede det franske antislaveriselskapet, som blant annet samlet inn penger til frigjorte slaver i USA. Laboulaye var altså ikke en tilskuer som sympatiserte på avstand, men en organisator.

Den franske konteksten er også verdt å ha med. Frankrike hadde selv avskaffet slaveriet i koloniene i 1848, og for franske republikanere var amerikansk emansipasjon både en seier å feire og et argument å bruke hjemme. Å hylle frihet i USA var i praksis en måte å kritisere keiserdømmet i Frankrike på uten å bli slått ned. Vil du ha den franske bakgrunnen for perioden, har Parisguiden stoff om byen der prosjektet ble unnfanget.

Der historikerne er uenige

Debatten handler ikke om hvorvidt Laboulaye var abolisjonist — det er godt dokumentert — men om hvor sentralt slaveriet sto i selve monumentets budskap.

Argumentet for at det var sentralt: Laboulayes engasjement, tidspunktet i 1865, lenkene i utformingen, og tidlige skisser der Bartholdi skal ha arbeidet med en mer eksplisitt utforming — i noen beskrivelser med brutte lenker i hånden.

Argumentet for at det var sekundært: Den offisielle presentasjonen av gaven la vekt på det fransk-amerikanske vennskapet og på frihet i generell forstand. Ved avdukingen i 1886 ble slaveriet knapt nevnt. Den ferdige utformingen flyttet lenkene fra hånd til fot, der de nesten ikke er synlige — og en slik endring er i seg selv en form for tolkning.

Argumentet om ettertiden: Uansett hva som var intensjonen i 1865, ble statuen raskt en immigrasjonsfortelling snarere enn en frigjøringsfortelling. Det var Emma Lazarus' dikt fra 1883, satt opp på sokkelen i 1903, som knyttet henne til innvandrerne som ankom via Ellis Island.

Tre lesninger av det samme monumentet

Det er sjelden nyttig å spørre hva statuen «egentlig» betyr. Mer presist er det å se hvilke tre lesninger som har vært i omløp, og hva som taler for hver av dem.

De tre utelukker ikke hverandre. Et monument som står i 140 år, får nye betydninger uten å måtte gi fra seg de gamle.

Hvorfor lenkene ble flyttet

Den mest presise forklaringen historikere gir, er praktisk-politisk. En statue med brutte slavelenker løftet i hånden ville i 1870-årene vært et umiskjennelig politisk utsagn i et USA som fortsatt var dypt splittet. En statue med lenker ved foten er et mildere bilde: friheten er allerede vunnet, kampen ligger bak.

Det er også en kunstnerisk logikk i valget. Bartholdi trengte at fakkelen og tavlen skulle bære motivet, og en tredje symbolgjenstand i hendene ville forstyrret komposisjonen.

En tredje forklaring, som NPS gjengir, er at endringen kom etter ønske fra Laboulaye selv, som ville at monumentet skulle peke mot frihet i vid forstand snarere enn mot én enkelt historisk seier. Hvilken av forklaringene som veier tyngst, finnes det ingen fasit på — og det er verdt å merke seg at alle tre kan være riktige samtidig.

Kritikken fra svarte amerikanere

En del av historien som lenge falt ut av framstillingene, er hvordan statuen ble mottatt i det svarte Amerika.

Avdukingen i 1886 falt sammen med at rekonstruksjonsperioden var over og at segregeringslovene bredte seg i sørstatene. Flere svarte aviser kommenterte kontrasten mellom fakkelen som skulle opplyse verden, og virkeligheten for svarte amerikanere som mistet stemmerett og rettssikkerhet. En redaksjonell kommentar i The Cleveland Gazette samme år foreslo sarkastisk at fakkelen kunne slokkes til friheten faktisk gjaldt alle.

Kritikken stoppet ikke i 1886. National Park Service trekker fram W.E.B. Du Bois, som beskrev at han ikke kunne kjenne igjen den håpefulle innvandrerfølelsen når han så statuen — for ham pekte den mot et løfte som ikke gjaldt ham selv. At det samme monumentet altså kunne være et løfte for én gruppe og en påminnelse om utenforskap for en annen, er kjernen i hele diskusjonen.

Denne mottakelsen er i dag en del av NPS' egen formidling på Liberty Island og i Statue of Liberty Museum, som åpnet i 2019. Det er en nyere utvikling: i store deler av 1900-tallet var abolisjonssporet nesten fraværende i den offisielle framstillingen.

Hvordan du kan se lenkene selv

Du får dem ikke i sikte fra bakken. Mulighetene er:

• Museet på Liberty Island. Utstillingen viser utformingen og detaljene, inkludert fotpartiet.
• Fra luften. Helikoptertur over havna gir det klassiske bildet ovenfra.
• Bilder fra restaureringen. Restaureringen 1984–1986 er godt fotodokumentert, og der er detaljen tydelig.
• Sokkelnivået. Fra utsiktsplattformen på sokkelen kommer du nærmere fotpartiet enn fra bakken, men draperiet skjuler fortsatt det meste.

Skal du planlegge besøket, finner du praktisk informasjon i besøksguiden og hjelp til billettvalg i billettvelgeren.

Et symbol som fortsetter å forhandles

Frihetsgudinnen har vært brukt av innvandrere, av borgerrettighetsbevegelsen, av krigspropaganda under andre verdenskrig og av protestbevegelser i flere land. At også hennes egen opprinnelseshistorie diskuteres, er en del av det samme mønsteret — og det samme gjelder hvordan hun brukes i film og populærkultur.

For norske lesere er det verdt å merke seg at den store norske utvandringen fant sted i nøyaktig den perioden da statuen ble bygget og løftene hennes var mest omstridte. Innvandrerfortellingen og frigjøringsfortellingen løper parallelt gjennom de samme tiårene.

Andre myter og misforståelser om statuen har vi samlet i Ti myter om Frihetsgudinnen, og prinsippene for hvordan vi håndterer omstridte spørsmål, står i kilder og redaksjonelle prinsipper.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.