Sokkelen, Fort Wood og Richard Morris Hunt

Den stjerneformede festningen under statuen, sokkelen som nesten aldri ble bygget, og Pulitzers redningsaksjon.

Frankrike ga statuen. Amerikanerne skulle skaffe sokkelen. Det virket som den enkle delen av avtalen, og det ble den vanskeligste. Sokkelen under Frihetsgudinnen er resultatet av et gammelt kystfort, en arkitekt som måtte kutte designet sitt med en fjerdedel, og en avisredaktør som mobiliserte 120 000 mennesker fordi de rike ikke ville betale.

Står du på Liberty Island i dag, ser du tre lag oppå hverandre: den stjerneformede festningsmuren fra tidlig 1800-tall, granittsokkelen fra 1886, og statuen selv. Her er historien om de to nederste.

Fort Wood — den ellevekantede stjernen

Bygningsarbeidet på øya begynte lenge før noen tenkte på en statue. Mellom 1808 og 1811 ble det reist en befestning på Bedloe's Island, en av flere anlegg som skulle beskytte New Yorks havn. Anlegget fikk navnet Fort Wood i 1814, etter offiseren Eleazer D. Wood.

Grunnplanen er en ellevekantet stjerne. Stjerneformede festninger var en europeisk militærarkitektonisk tradisjon som franske militæringeniører tok med seg til Nord-Amerika, og formen gjorde at forsvarerne kunne dekke hverandres blindsoner med kryssild. National Park Service peker også på en kuriositet: i granitten i murene og i plenen rundt finnes en rekke innhogde merker som antas å være frimurersymboler.

Da statuen skulle plasseres, valgte Bartholdi å sette sokkelen midt inne i den gamle festningen. Det var både praktisk og retorisk elegant: et forsvarsverk mot verden ble bunnen på et monument som vender seg utover mot den. Øyas egen historie før og etter dette — inkludert hvorfor den heter Liberty Island i dag — har vi i artikkelen om øya som skiftet navn.

Richard Morris Hunt og sokkelen som måtte krympe

Richard Morris Hunt (31. oktober 1828 – 31. juli 1895) var et opplagt valg. Han var den første amerikaneren som studerte ved École des Beaux-Arts i Paris, han var med og stiftet den amerikanske arkitektforeningen AIA i 1857, og han hadde bygget alt fra New York Tribune Building til Lenox Library. Senere tegnet han administrasjonsbygningen for verdensutstillingen i Chicago i 1893 — den samme utstillingen der den norskfødte ingeniøren Joachim Gotsche Giæver ble sjefingeniør etter arbeidet sitt med statuens skjelett.

Hunt brukte to år, fra 1882 til 1884, og fikk en rekke forslag avvist. En av modellene, kalt «Pharos I», kombinerte Bartholdis idé om en festningsaktig base med formspråket fra antikkens fyrtårn. Den opprinnelige ambisjonen var en sokkel på 114 fot — rundt 35 meter. Budsjettet holdt ikke. Den endelige tegningen fra 1884 var på 87 fot, altså i underkant av 27 meter.

Honoraret hans var 1 000 dollar. Han ga pengene tilbake til prosjektet.

Vil du ha alle målene samlet, står de i faktaartikkelen, og den korte versjonen finner du i hvor høy er Frihetsgudinnen?.

Betongklossen ingen ser

Under granitten ligger den delen ingen turist legger merke til: et massivt betongfundament inne i det gamle fortet. Det veier rundt 24 500 tonn (54 millioner pund) — langt mer enn statuen og skjelettet til sammen, som veier henholdsvis cirka 31,5 tonn kobber og 125 tonn jern og stål.

Forholdstallet forteller noe viktig om konstruksjonen. Statuen er en tynnvegget kobberskallkonstruksjon på bare 2,4 millimeter tykkelse, holdt oppe av et fjærende jernskjelett prosjektert av Gustave Eiffel. Den er lett i toppen og ekstremt tung i bunnen, og det er derfor hun tåler at kroppen svaier opptil 7,6 centimeter og fakkelen opptil 15 centimeter i sterk vind. Ingeniørløsningen er tema i artikkelen om skjelettet inni statuen, og sammenligningen med Eiffels eget hovedverk finner du hos Eiffeltårnet.

Pengedramaet: Pulitzer mot New Yorks rikeste

Innsamlingen i Frankrike gikk bra. Innsamlingen i USA gikk elendig.

Statuen ble formelt overlevert i Paris 4. juli 1884 og ankom New York med fregatten Isère 17. juni 1885 — 350 deler pakket i 214 kasser. Da lå sokkelarbeidet nede av mangel på penger. Kongressen ville ikke bevilge. Delstaten New York ville ikke bevilge. Byer som Boston og Philadelphia antydet at de gjerne tok imot statuen i stedet, hvis New York ikke klarte oppgaven.

Det var da avisutgiveren Joseph Pulitzer brukte forsiden av The World til noe som ligner en moderne folkefinansieringskampanje. Han lovet å trykke navnet på hver eneste giver, uansett beløp. Resultatet var over 120 000 bidragsytere, de aller fleste med under én dollar hver — skolebarn, sekretærer, arbeidere, innvandrere. Pengene kom inn, sokkelen ble ferdig, og statuen ble avduket 28. oktober 1886 av president Grover Cleveland.

Det er en detalj som passer uhyggelig godt sammen med diktet som senere skulle havne på nettopp denne sokkelen. Emma Lazarus skrev «The New Colossus» i 1883 til en auksjon for sokkelfondet — men diktet ble først satt opp i bronse i 1903. Den historien tar vi i artikkelen om diktet på sokkelen, og hele forløpet fra fransk idé til amerikansk ikon står i Frihetsgudinnens historie.

Sokkelen i dag — og hva du får se

Tillegget for Pedestal Access koster 0,30 USD per juli 2026, oppå fergebilletten på 26,00 USD for voksne. Selve inngangen til øya og museene er gratis; det er fergen du betaler for. Detaljene står i billetter og priser, og du kan finne riktig nivå i billettvelgeren.

Det går heis opp i sokkelen, men noen trinn må uansett forseres — vi går gjennom hva som faktisk er tilrettelagt i artikkelen om tilgjengelighet. Vurderer du om sokkelbilletten er verdt tillegget i det hele tatt, sammenligner vi nivåene i sokkelbilletten — best verdi for pengene?.

Store deler av det du går på i dag ble bygget om under restaureringen i 1984–1986, da både trapper, heis og utstillingsarealer i sokkelen ble fornyet. Er du interessert i hvordan monumentalarkitektur bruker sokler og plassering til å bygge betydning, er Triumfbuen i Paris et nyttig sammenligningsgrunnlag.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.