Restaureringen 1984–1986

Da Frihetsgudinnen ble pakket inn i stillas, fikk ny fakkel og nytt innvendig skjelett før 100-årsjubileet.

Da Frihetsgudinnen nærmet seg hundre år, var hun i dårligere forfatning enn publikum ante. Utenfra så hun ut omtrent som i dag: grønn, rolig og evig. Innenfra rustet skjelettet, kobberhuden hadde hull, og fakkelen hadde lekket vann i sytti år. Restaureringen mellom 1984 og 1986 er den mest omfattende reparasjonen statuen har vært gjennom, og resultatet er det du faktisk går rundt i når du besøker henne i dag.

Hva som var galt

Problemene var i hovedsak tre, og de hang sammen.

Jernskjelettet rustet. Gustave Eiffels konstruksjon fra 1880-tallet holder kobberhuden oppe med et nett av jernribber. Mellom jern og kobber lå det opprinnelig et isolerende lag som skulle hindre direkte kontakt mellom to ulike metaller. Da isolasjonen forfalt og fuktighet slapp til, fikk man en klassisk galvanisk situasjon: jernet korroderte, rusten utvidet seg, og ribbene begynte å presse mot kobberet innenfra. Prinsippene bak konstruksjonen forklarer vi i artikkelen om skjelettet inni statuen.

Kobberhuden hadde skader. National Park Service beskriver hull i kobberet som en av hovedoppgavene som måtte utbedres. Huden er bare 2,4 millimeter tykk — NPS sammenligner det med tykkelsen på to encentmynter — så det skal ikke mye til.

Fakkelen var ødelagt av vann. Ombyggingen i 1916, der store deler av kobberflammen ble byttet mot glass, hadde aldri blitt tett. Vann rant nedover i armen i tiår. Den historien tar vi i artikkelen om fakkelen — den originale, den nye og hvorfor den er stengt.

I tillegg hadde interiøret gjennom hundre år fått lag på lag med maling og belegg, som måtte fjernes for å kunne inspisere og behandle metallet under.

Iacocca, stiftelsen og pengene

I 1982 utnevnte president Ronald Reagan Lee Iacocca, den gang styreleder i Chrysler, til å lede arbeidet med å restaurere både Frihetsgudinnen og Ellis Island i tide til hundreårsmarkeringene. The Statue of Liberty–Ellis Island Foundation ble opprettet for å drive innsamlingen på privat side, i samarbeid med National Park Service som offentlig eier og forvalter.

Modellen var uvanlig for et nasjonalmonument: stiftelsen opplyser at samtlige midler til prosjektene kom fra publikum og private givere, ikke fra statsbudsjettet. NPS oppgir kostnaden for statuerestaureringen til 86 millioner dollar, og omtaler samarbeidet som et av de mest vellykkede av sitt slag i amerikansk historie.

Det er en linje tilbake til 1885, da Joseph Pulitzers avisaksjon skaffet penger til sokkelen fra over 120 000 småbidragsytere. Begge gangene ble monumentet reddet av innsamling snarere enn bevilgning — se artikkelen om sokkelen, Fort Wood og Richard Morris Hunt.

Selve arbeidet

Fra 1984 sto statuen inne i et stillas som dekket hele kroppen, mens et felles fransk-amerikansk lag av arkitekter, ingeniører og konservatorer ledet arbeidet. Hovedgrepene var:

Poenget med å bytte til rustfritt stål var ikke bare styrke, men elektrokjemi: det nye materialet reagerer langt mindre med kobberet rundt. Løsningen forlenget levetiden på hele konstruksjonen betydelig.

Verdensarv midt i byggeperioden

I 1984, samme år som stillasene gikk opp, ble Frihetsgudinnen ført opp på UNESCOs verdensarvliste. Det er en påminnelse om at monumentet på dette tidspunktet ikke først og fremst ble vurdert som amerikansk nasjonalsymbol, men som et verk av universell verdi. Hva statusen innebærer i praksis, tar vi i artikkelen om Frihetsgudinnen som UNESCO-verdensarv.

Liberty Weekend og gjenåpningen

Den nye fakkelen ble løftet på plass i november 1985. Selve markeringen ble lagt til Liberty Weekend rundt 4. juli 1986, med president Reagan og Frankrikes president François Mitterrand til stede. Stiftelsen oppgir at sendingen nådde 1,5 milliarder mennesker i 51 land.

Statuen åpnet igjen for publikum 5. juli 1986. Hundreårsdagen for selve avdukingen var derimot 28. oktober 1986 — statuen ble avduket 28. oktober 1886, og det er den datoen som gjelder når 140-årsjubileet markeres 28. oktober 2026.

Hva restaureringen betyr for besøket ditt i dag

Ganske mye av det du opplever på Liberty Island stammer fra denne perioden:

• Trappene og heisen i sokkelen er en arv fra 1980-tallet, senere oppgradert igjen. Det er heisen som gjør at sokkeltoppen kan nås av langt flere enn kronen.
• Den originale fakkelen ble tatt ned i 1984 og stilt ut i sokkelen. I 2018 ble den flyttet til Statue of Liberty Museum, som åpnet 16. mai 2019.
• Kroneturen går fortsatt opp den samme dobbeltspiralen: 215 trinn fra bakken til sokkeltoppen, deretter 162 trinn videre — uten heis. Krav og forbehold står i artikkelen om kronebilletter, og du kan sjekke om det passer for deg i kronesjekken.

Restaureringen var ikke den siste store inngripen i monumentet. Etter 2001 kom en helt annen type ombygging, drevet av sikkerhet og rømningsveier snarere enn korrosjon — den historien står i artikkelen om Frihetsgudinnen etter 11. september. Alle de offisielle målene og vektene finner du samlet i faktaartikkelen, og skal du planlegge et besøk, starter du i hovedguiden.

Er du interessert i hvordan jernkonstruksjoner fra samme epoke har blitt vedlikeholdt og malt om igjen og igjen, er historien til Eiffeltårnet et nært beslektet eksempel — samme ingeniør, samme tiår, helt ulik vedlikeholdsstrategi.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.