Frihetsgudinnen og Eiffeltårnet — samme mann, samme år

Eiffel gikk rett fra statuen til tårnet. Slik henger de to ikonene sammen.

To av verdens mest gjenkjennelige byggverk ble reist i løpet av samme tiår, av delvis samme folk, med den samme grunnleggende ideen: at jern kunne bære former ingen tidligere hadde bygget.

Gustave Eiffel gikk nærmest rett fra Frihetsgudinnen til tårnet som bærer navnet hans. Slektskapet er tydeligere enn de fleste tror.

Tidslinjen som overlapper

Eiffel kom inn i statueprosjektet etter at arkitekten Eugène Viollet-le-Duc døde i 1879. Da hadde Bartholdi allerede formet skulpturen, men det indre bæresystemet var uløst. Full oversikt over hele prosjektet står i historieartikkelen.

Personoverlappet er ikke bare Eiffel selv. Maurice Koechlin, som regnet på skjelettet inne i statuen, var også den som sammen med Émile Nouguier tegnet de aller første skissene til tårnet i 1884. Prosjektet deres ble til slutt valgt blant 107 innsendte forslag til verdensutstillingen, etter at arkitekten Stephen Sauvestre hadde gitt konstruksjonen buene og dekoren som gjorde den spiselig for juryen.

Nøkkeltallene side om side

Vekttallene er den mest talende sammenligningen: jernet i tårnet veier rundt 45 ganger så mye som hele metallmassen i statuen. Flere slike tall står i Frihetsgudinnen i tall og i faktaartikkelen vår.

Den tekniske fellesnevneren

Begge byggverk hviler på samme innsikt: et jernfagverk kan bære store krefter med lite materiale, hvis det får bevege seg.

I Frihetsgudinnen løste Eiffel et problem ingen hadde stått overfor før. Kobberhuden er bare rundt 2,4 millimeter tykk og kan ikke bære seg selv. Løsningen ble en sentral jernpylon med et sekundært fagverk, der kobberplatene henger i fleksible jernbånd — såkalte sadler — som lar huden utvide seg og trekke seg sammen med temperaturen uten å sprekke. Hele statuen kan svaie opptil 7,6 centimeter i sterk vind, og fakkelen opptil 15.

I Eiffeltårnet er prinsippet det samme, i motsatt rekkefølge: der er fagverket selve bygget, ikke skjelettet inni noe annet. Tårnet er dessuten så følsomt for temperatur at solsiden utvider seg mer enn skyggesiden, slik at toppen driver langsomt rundt i en liten sirkel i løpet av en soldag. Detaljene om hvordan skjelettet i statuen er bygget opp, står i egen artikkel om Eiffel og skjelettet — og det var den norskfødte ingeniøren Joachim Gotsche Giæver som utarbeidet konstruksjonstegningene da skjelettet faktisk skulle reises i New York.

Begge ble kritisert i samtiden

Det er lett å glemme at ingen av byggverkene var ukontroversielle.

Eiffeltårnet utløste et offentlig protestbrev som sto på trykk 14. februar 1887, undertegnet av framtredende franske kunstnere og forfattere — blant dem Guy de Maupassant og Alexandre Dumas d.y. — som omtalte tårnet som en unyttig og monstrøs skorstein. Eiffel svarte offentlig at kurvene i de fire hjørnebjelkene ville gi et inntrykk av både styrke og skjønnhet. Tårnet sto ferdig litt over to år senere.

Frihetsgudinnen møtte motstand av en annen type: likegyldighet og pengemangel. Amerikanske aviser mente lenge at hvis franskmennene ville gi bort en statue, fikk de gjerne betale sokkelen også. Det var først da Joseph Pulitzer satte i gang sin innsamlingskampanje i 1885 at sokkelen ble finansiert — av over 120 000 givere, de fleste med under én dollar hver.

To byggverk, to redninger

Begge sto i fare for å bli borte, men av helt ulike grunner.

Eiffel hadde bare fått tjue års konsesjon på tomta. Etter 1909 kunne tårnet i prinsippet rives. Det som reddet det, var radioen: Eiffel finansierte og oppmuntret selv til vitenskapelige forsøk i tårnet — meteorologi, fallforsøk, aerodynamikk og trådløs telegrafi — og allerede i 1908 sendte og mottok anlegget signaler over flere tusen kilometer. Da militæret hadde gjort tårnet til en del av det franske sambandet, var riving uaktuelt. Byen forlenget konsesjonen 1. januar 1910, og da ikke med tjue år, men med sytti.

Frihetsgudinnen ble ikke truet av riving, men av forfall. Kombinasjonen av galvanisk korrosjon, saltvann og en fakkel som lakk vann etter ombyggingen i 1916, gjorde at statuen på 1980-tallet var i vesentlig dårligere forfatning enn publikum ante. Redningen kom som en fransk-amerikansk innsamlingsaksjon foran hundreårsjubileet, og statuen gjenåpnet 5. juli 1986.

Hvordan de utviklet seg forskjellig

Eiffeltårnet forble et byggverk du kan gå opp i, i sin helhet. Frihetsgudinnen ble gradvis mer utilgjengelig: fakkelen har vært stengt siden 1916, og kronen har begrenset kapasitet med 162 trinn og strenge krav.

Trappene illustrerer forskjellen godt. Tårnet har 1 665 trinn helt til toppen, men publikum går bare trapp til andre etasje og heis videre. I statuen er det motsatt: heisen tar deg til toppen av sokkelen, og de siste 162 trinnene opp til kronen må alle gå selv, i en dobbeltspiral uten alternativ.

Målemessig er de heller ikke sammenlignbare, selv om begge omtales som «kolossale». Frihetsgudinnen måler 92,99 meter fra bakken til fakkelspissen — Eiffeltårnet er over tre ganger så høyt. Vi går gjennom målene i Hvor høy er Frihetsgudinnen?.

Kopiene følger samme mønster

Begge byggverk er kopiert verden over, og ofte i de samme byene. Las Vegas har både en Frihetsgudinne og et Eiffeltårn innen få hundre meter fra hverandre. Vi har samlet oversikten i Kopiene av Frihetsgudinnen, og Paris har sine egne Frihetsgudinner — hvorav den på Île aux Cygnes opprinnelig sto vendt mot nettopp Eiffeltårnet, og fikk sitt indre bærverk prosjektert av Eiffels eget firma.

Vil du fordype deg i tårnet, har vi et eget nettsted om Eiffeltårnet, og praktisk Paris-stoff finner du hos Parisguiden.

Skal du se begge?

Det er en fullt gjennomførbar dobbeltopplevelse, men de krever ulik planlegging.

Til New York-siden hjelper billettvelgeren deg å finne riktig billettnivå, og skal du kombinere de to byene på én lengre reise, finner du ruteforslag i New York på 5 dager.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.