Norske utvandrere til Amerika

800 000 nordmenn krysset Atlanteren. Her er hvem de var, hvorfor de dro og hvor de havnet.

Utvandringen fra Norge til Nord-Amerika er den største folkeforflytningen i norsk historie. Rundt 800 000 nordmenn dro over Atlanteren i perioden fra 1825 til 1930-tallet — i et land som ved folketellingen i 1801 hadde under 900 000 innbyggere. Store norske leksikon opererer med over 750 000 utvandrere i den best dokumenterte perioden 1836–1915. Tallene spriker fordi de dekker ulike år og fordi registreringen var mangelfull de første tiårene, men størrelsesordenen er den samme: Norge mistet en betydelig del av sin egen befolkningsvekst til Amerika.

Etter Irland hadde Norge den høyeste utvandringsandelen i Europa målt mot folketallet. Det er denne bakgrunnen som gjør Ellis Island til et sted mange nordmenn oppsøker med en personlig interesse — og som gjør det verdt å være presis på hva som faktisk skjedde, og når.

Hvor mange dro — og når

Utvandringen kom ikke jevnt. Den kom i bølger, og hver bølge følger et gjenkjennelig mønster: uår og krise hjemme, oppgang og etterspørsel etter arbeidskraft i USA.

Tallene er hentet fra Store norske leksikon. 1882 står som rekordåret — ingen andre enkeltår i norsk historie sendte flere mennesker over Atlanteren.

Hvorfor de dro

Det enkleste svaret er jord. Norsk jordbruk kunne ikke absorbere befolkningsveksten på 1800-tallet. Odelsretten og arvedelingen gjorde at bruk ble delt til de ble for små til å leve av, og husmannsvesenet ga arbeid, men sjelden eiendom.

Så kom Homestead Act i 1862. Loven ga nybyggere rett til rundt 160 acres — omtrent 650 mål — mot at de bosatte seg og dyrket jorda i fem år. For en husmannssønn fra Gudbrandsdalen var forskjellen mellom å leie en teig og å eie et areal på størrelse med en hel norsk gård vanskelig å ignorere.

Andre drivkrefter:

• Religion. De aller første gruppene hadde kvekersympatier eller var haugianere, og sto i konflikt med statskirken. Dette gjelder særlig sluppefolket på «Restauration» i 1825.
• Militærtjeneste. Unge menn kunne unngå verneplikt ved å reise.
• Arbeid, ikke bare jord. Fra 1880-tallet gikk stadig flere til byer og industri, ikke til nybrottsjord.
• Kjedemigrasjon. Den viktigste enkeltfaktoren var at noen allerede hadde dratt. Amerikabrevene og forhåndsbetalte billetter fra slektninger i USA trakk hele bygder etter seg.

Ole Rynnings Sandfærdig Beretning om Amerika fra 1838 — 38 sider praktiske råd om jord, klima, språk og priser — fikk enorm spredning i Norge. Rynning selv døde av malaria i Illinois samme år boka kom ut.

Hvem som dro

Bildet av utvandreren som familiefar med kone og seks barn stemmer for pionerfasen, men ikke for hele epoken. Det dro flere menn enn kvinner samlet sett, men i enkelte perioder var kvinneandelen høy: i 1893–1894 var nesten 40 prosent av utvandrerne fra Kristiania tjenestejenter i alderen 15–29 år. Amerikansk husholdningsarbeid ga bedre lønn og friere stilling enn tilsvarende arbeid i norske byer.

Utvandringen var også regionalt skjev. Vestlandet og de indre bygdene på Østlandet lå tidlig og høyt; Nord-Norge kom senere med.

Reisen over

Frem til begynnelsen av 1900-tallet gikk de fleste nordmenn indirekte: med lokalbåt eller emigrantskip til en britisk havn, over land med tog til Liverpool eller Glasgow, og videre med transatlantisk damper til New York. Overfarten tok uker i seilskutetiden og ned mot en uke da dampskipene overtok.

Billettene ble solgt av emigrantagenter — lokale representanter for britiske og amerikanske rederier, som fikk provisjon per solgt overfart. Agentene annonserte i lokalaviser og reiste rundt i bygdene, og arkivene etter dem er i dag en egen kildegruppe ved Norsk utvandrermuseum. At noen tjente penger på utvandringen, er en del av forklaringen på hvorfor den holdt seg oppe også i år uten uår hjemme.

Direkte ruter kom sent. Peter Jebsens forsøk på en Bergen–New York-linje fra 1871 ble nedlagt i 1876. Først da Den norske Amerikalinje, stiftet i 1910, sendte D/S Kristianiafjord fra Kristiania via Kristiansand, Stavanger og Bergen til New York 4. juni 1913, fikk Norge fast direkte passasjerforbindelse — og da var de store bølgene allerede over.

Hvor de slo seg ned

Nesten alle norske utvandrere endte i Midtvesten, ikke i New York. New York var portstedet, ikke målet. Hovedområdene ble Illinois, Wisconsin, Minnesota, Iowa og de to Dakota-statene, med Nord-Dakota som den staten der norskættede lenge utgjorde den største enkeltgruppen.

Mønsteret ble lagt tidlig: sluppefolket fra 1825 slo seg først ned ved Kendall i Orleans County i delstaten New York, i nærheten av Erie-kanalen, før Cleng Peerson i 1834–1835 flyttet miljøet videre til Fox River i LaSalle County vest for Chicago. Fox River ble så samlingspunktet for utvandringen som kom i gang for alvor fra 1836.

Byene fikk sine norske miljøer også — Chicago, Minneapolis, Seattle og ikke minst Brooklyn, der Lapskaus Boulevard i Bay Ridge i en periode gjorde bydelen til et av verdens største norske bysamfunn utenfor Norge. Spor etter miljøene finnes fortsatt, både i norsk-amerikanske steder i New York og i norske monumenter og minnesmerker rundt om i USA.

De som kom tilbake

Den siste fasen av utvandringen skiller seg fra de tidligere ved at mange dro fram og tilbake. Særlig i årene 1900–1910 var returmigrasjonen stor — for enkelte grupper fungerte Amerika mer som en langvarig arbeidspendling enn som et endelig brudd. Det er en viktig korreksjon til fortellingen om det ugjenkallelige farvel på kaia.

Ellis Island — og alle de som kom før

Her gjør mange nordmenn en feil. Ellis Island åpnet først 1. januar 1892. Alle norske utvandrere som ankom New York før den datoen, ble registrert et annet sted — fra 1855 til 1890 ved Castle Garden på sørspissen av Manhattan, der rundt åtte millioner innvandrere passerte.

Det betyr at store deler av den norske utvandringen, inkludert hele 1866–1873-bølgen og mesteparten av 1880-tallsbølgen, ikke gikk gjennom Ellis Island. Leter du etter en tippoldefar som dro i 1885, finner du ham ikke i Ellis Island-registeret. Slik søker du riktig i passasjerlistene.

De som kom etter 1892, møtte derimot apparatet som er beskrevet i historien om Ellis Island 1892–1954, med legeundersøkelse og utspørring. Andelen som ble avvist var lav — rundt to prosent — noe vi går nærmere inn på i artikkelen om legesjekken og myten om de avviste.

En kuriositet med norsk snert: den siste personen som ble sluppet ut av forvaring på Ellis Island før stengingen i november 1954, var den norske sjømannen Arne Peterssen.

Skal du oppsøke Ellis Island selv, kan du sette opp tidsbruken i besøksplanleggeren før du bestiller ferge. Og planlegger du å reise videre til Midtvesten for å finne gården slektningene dro fra — eller kom til — finner du rutealternativer mellom amerikanske byer på det engelskspråklige nettstedet Viamo.net — blant annet hvordan du kommer deg inn til Chicago fra flyplassene.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.