«Restauration» — den norske Mayflower

52 mennesker forlot Stavanger 4. juli 1825 i en slupp på 39 fot. Reisen som startet den norske utvandringen.

Den 4. juli 1825 gikk en liten slupp ut fra Stavanger med kurs for New York. Fartøyet het Restauration, det målte 38 tonn, og om bord var det 52 mennesker. Nitti-åtte dager senere, 9. oktober 1825, la det til kai i New York. Turen regnes som starten på den organiserte norske utvandringen til Amerika, og sluppen har fått tilnavnet «den norske Mayflower».

Sammenligningen med pilegrimsskipet fra 1620 er romantisk, men den fanger noe riktig: dette var en liten gruppe med et sterkt religiøst motiv, og reisen fikk en betydning langt utover sitt eget antall. De 52 var forløperne for de rundt 800 000 nordmennene som fulgte etter i løpet av det neste hundreåret.

Sluppen og folkene om bord

Restauration var ikke bygget for Atlanterhavet. Skroget var laget rundt 1801–1802 og hadde tidligere hett Emanuel. Våren 1825 ble fartøyet kjøpt av Johannes Jacobsen Soledal og Lars Larsen Geilane for 1800 spesidaler, med det uttrykkelige formålet å frakte utvandrere.

Om bord var det 45 passasjerer og et mannskap på sju — 52 personer i alt. Ett barn ble født under overfarten, slik at 53 mennesker gikk i land i New York.

Gruppen var ikke tilfeldig sammensatt. De fleste var kvekersympatisører eller haugianere fra Stavanger-distriktet, altså folk som sto i et anstrengt forhold til den norske statskirken. Religiøs trangboddhet var en av hoveddrivkreftene i denne aller første fasen av utvandringen, før jordhunger og arbeidsledighet tok over som forklaring senere på 1800-tallet.

Mannen som hadde vært der før

Reisen var ikke et sprang ut i det ukjente. Kvekermiljøet i Stavanger hadde i 1821 sendt Cleng Peerson (1783–1865) til USA for å undersøke forholdene. Han kom tilbake i 1824 med en positiv rapport, og det var denne rekognoseringen som gjorde den organiserte utreisen mulig.

Peerson hadde pekt ut et område ved Kendall i Orleans County i delstaten New York som egnet for en norsk koloni — ikke minst fordi Erie-kanalen, som ble ferdig nettopp i 1825, åpnet området for handel og videre transport vestover.

Overfarten

Ruten var lang og lite direkte. Restauration seilte sørover langs Cornwall, videre til Madeira og deretter over til Karibia, før den satte kursen nordover mot New York. Totalt tok reisen 98 døgn.

En anekdote som ofte gjengis, er at sluppefolket i Madeira fant et fat vin på drift og at stemningen om bord ble lystigere enn kvekeridealene tilsa. Historien er godt fortalt, men den er nettopp en anekdote — den bør ikke framstilles som dokumentert faktum.

I dag tar flyturen Oslo–New York rundt åtte timer vestover. Praktisk informasjon om flyplassene og reisen finner du blant annet hos Flyplassguiden.

Ankomsten 9. oktober 1825 — og arrestasjonen

Ankomsten ble ikke den mottakelsen man kunne håpe på. Etter karantene ble fartøyet beslaglagt og ilagt bot. Grunnen var amerikansk lovgivning som satte tak på hvor mange passasjerer et skip av denne størrelsen kunne føre — Restauration hadde langt flere om bord enn tonnasjen tillot.

Saken gikk helt til toppen: president John Quincy Adams ettergav straffen 15. november 1825. Sluppen ble likevel solgt for bare 400 spesidaler, en fjerdedel av kjøpesummen, og ble senere videresolgt til St. Thomas og deretter til en engelskmann på St. Croix. Rederiet gikk med tap.

Merk at ankomsten skjedde lenge før det fantes noen sentral innvandringsstasjon i New York. Castle Garden åpnet først i 1855, og Ellis Island enda senere — 1. januar 1892. Sluppefolket ble håndtert av tollvesenet og karantenemyndighetene, ikke av et innvandringsapparat.

Hva ble det av sluppefolket?

Cleng Peerson møtte gruppen i New York og loset dem videre til Kendall-området. Der ble den første norske bosettingen i USA etablert. Jorda var tyngre å rydde enn ventet, og etter noen år søkte Peerson vestover.

I 1833 undersøkte han Illinois, og i 1834–1835 flyttet han miljøet til Fox River i LaSalle County, vest for Chicago. Fox River ble deretter det naturlige målet for de neste norske utvandrerne da den regulære utvandringen kom i gang fra 1836, og la dermed grunnlaget for at Midtvesten — ikke New York — ble kjerneområdet for norsk-amerikansk bosetting.

Hvorfor tilnavnet «den norske Mayflower» sitter

Fortellingen om Restauration ble tidlig en identitetsfortelling for norsk-amerikanerne. Hundreårsjubileet ble markert med Norse-American Centennial på Minnesota State Fairgrounds i St. Paul 6.–9. juni 1925, der president Calvin Coolidge holdt tale 8. juni. Tohundreårsmarkeringen i 2025 ble fulgt opp både i Norge og i USA — blant annet ved at Nasjonalarkivet gjorde amerikabrevene søkbare på Digitalarkivet.

Sammenligningen har likevel en svakhet. Mayflower la grunnlaget for en koloni; Restauration la grunnlaget for en migrasjonsstrøm. Sluppefolkets viktigste bidrag var ikke bosettingen i seg selv, men at de viste at det lot seg gjøre — og at brevene deres hjem satte i gang kjedemigrasjonen.

Slik ser du sporene i dag

Det finnes ingen Restauration-monument på Liberty Island eller Ellis Island. Skal du oppsøke sluppefolkets New York, er det havneområdet ved sørspissen av Manhattan som er stedet: her lå kaiene der emigrantskipene la til. Området dekkes i vår gåguide gjennom Wall Street og finansdistriktet, som ender ved Battery Park — samme sted der fergen til Ellis Island går fra i dag.

Norske minnesmerker knyttet til utvandringen står først og fremst i Midtvesten, og er samlet i artikkelen om norske monumenter og minnesmerker i USA. Vil du lete etter dine egne aner i kildene, begynner du med passasjerlistene — men husk at 1825 ligger langt utenfor Ellis Islands registre.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.